En kritisk IT-feil påvirker sjelden bare data og systemer. Den påvirker forsyningskjeder, kundeløfter og ledelsens evne til å sikre virksomhetens robusthet. Derfor er det ikke nok å fokusere utelukkende på å forhindre angrep – organisasjoner må også forberede seg på å motstå og raskt komme seg etter et sikkerhetsbrudd.
Cyberresiliens er en organisasjons evne til å motstå, absorbere og raskt komme seg etter en sikkerhetshendelse, enten det er et angrep, et sammenbrudd eller en menneskelig feil. Mens cybersikkerhet tidligere satte søkelys på å forhindre trusler, handler det i dag like mye om å sikre drifts- og forretningskontinuitet når truslene likevel får fotfeste. Det er en disiplin som strekker seg utover teknologi og involverer hele organisasjonens struktur, prosesser og kultur.
Fra cybersikkerhet til cyberresiliens
Cyberresiliens handler ikke om å erstatte cybersikkerhet, men om å bygge videre på den. Mens cybersikkerhet tradisjonelt fokuserer på å beskytte systemer mot trusler, utvider cyberresiliens fokuset til også å håndtere angrep som ikke kan forhindres – og sikrer at organisasjonen kan begrense konsekvensene og raskt gå tilbake til normal drift. Dette krever både tekniske tiltak og organisatorisk robusthet på tvers av forretningskritiske funksjoner.
Dette betyr at cybersikkerhetsarbeidet må gå utover rent forebyggende tiltak. En sterk sikkerhetsarkitektur med segmenterte nettverk, løpende trusselvurderinger og opplæring i sikkerhetsbevissthet er fortsatt avgjørende – men det samme er evnen til å reagere raskt, koordinere effektivt og lære av hendelser. Det er her hendelseshåndtering blir en nøkkelfunksjon: det systematiske arbeidet med å identifisere, håndtere og følge opp sikkerhetshendelser. Derfor er både beredskap og gjenoppretting sentrale elementer i en robust og helhetlig cybersikkerhetsstrategi.
I praksis handler cyberresiliens om å bygge broer mellom IT-sikkerhet og virksomheten. Når en organisasjon investerer i robuste gjenopprettingsløsninger, tydelige roller, beredskapsplaner og opplæring i tverrorganisatorisk respons, blir cyberresiliens en integrert del av dens evne til å håndtere forstyrrelser og sikre kontinuitet.
LES OGSÅ: Optimaliser cybersikkerheten med GRC
Ledelsesforankring er nøkkelen til cyberresiliens
Risikoen for forstyrrelser – og evnen til å absorbere og respondere – påvirker hele organisasjonen, fra operasjonell stabilitet til omdømme og kundetillit. Derfor bør ansvar og beslutningsmyndighet være forankret i toppledelsen. Samtidig er ledelsens engasjement en forutsetning for å sikre at investeringer i resiliens prioriteres riktig og at tverrfunksjonelle prosesser og risikovurderinger blir en del av det strategiske beslutningsgrunnlaget.
Cyberresiliens bør derfor være en integrert del av organisasjonens GRC-arbeid.
Governance sikrer at roller og ansvar er klart definert og at strategien for cybersikkerhet er integrert i ledelsens beslutningsprosesser. Det omfatter også retningslinjer og prosesser som danner rammen for hvordan organisasjonen arbeider med forebygging, beredskap og læring – på tvers av avdelinger og ledelsesnivåer.
Risikostyring gir en oversikt over hvordan digitale trusler kan påvirke både tekniske ressurser og forretningskritiske funksjoner – og danner grunnlaget for å vurdere og iverksette relevante avbøtende tiltak.
Compliance sikrer at tiltak dokumenteres og er i samsvar med krav som NIS2 og DORA – og kan også brukes aktivt i dialog med revisorer, styret og myndigheter.
En moden GRC-tilnærming gjør det mulig å heve cyberresiliens fra teknisk forsvar til strategisk forretningskapasitet, hvor det ikke bare handler om å kunne avverge, men om å kunne stå imot når katastrofen rammer.
Regelverket stiller strengere krav
NIS2-direktivet og DORA-forordningen stiller strengere krav til organisasjoners evne til å motstå, håndtere og gjenopprette etter sikkerhetshendelser. Dette gjelder ikke bare teknisk beredskap, men også ledelsens involvering, dokumentasjonskrav og risikostyring i verdikjeden – inkludert IT-leverandører og partnere.
Begge forskriftene stiller krav til systematisk risikostyring, governance og løpende vurdering av trusselbildet. NIS2 utvider ansvaret for cybersikkerhet og robusthet i samfunnskritiske og viktige sektorer, mens DORA fokuserer på robustheten til finansielle aktører – og stiller spesifikke krav til testing, rapportering og leverandørstyring.
Det overordnede budskapet fra lovgiverne er klart: cyberresiliens må være en integrert, dokumentert og målbar del av den daglige driften.
Cybersikkerhet i bedrifter krever forretningsforståelse
Cybersikkerhet i bedrifter handler i stadig større grad om mer enn bare teknologi. Det krever forståelse av virksomheten som helhet og avhengighetene som binder systemer, mennesker og prosesser sammen. Når en sikkerhetshendelse inntreffer, er det sjelden bare en IT-utfordring. Det påvirker leveranser, relasjoner og beslutningstaking, og det krever tiltak fra langt flere enn bare IT-avdelingen og CISO.
Derfor bør cybersikkerhet og resiliens betraktes som en strategisk disiplin, hvor HR, compliance, kommunikasjon, drift og leverandørstyring hver spiller sin rolle i å opprettholde robustheten. Det handler om å skape klarhet i ansvarsforhold, styrke tverrfunksjonell beredskap og sikre at beslutninger tas på et felles, risikobasert grunnlag.
Fremtidens cybersikre selskaper er de som forstår at robusthet ikke bygges i siloer, men gjennom samhandling.
